[1] Mysteriet med de forsvunnede vardene på Washington Irving Island. Noen momenter til spørsmålet om nordboernes ferder mot de nordligste farvatn Av Øivin Bakke To gamle varder ved østkysten av Ellesmere Island i arktisk Canada, som ble oppdaget i 1875, påståes idag av amerikanske arkeologer å være sporløst borte. Dette må være feil, og påstanden må bero på manglende kjennskap til det kildematerialet som beretter om oppdagelsen av vardene. De to viktige vardene, som idag eksisterer som en enkelt ombygd varde, utgjør sammen med en rekke andre gamle og nye funn av norrøn opprinnelse, sterke indisier for at Ellesmere Island ble besøkt av nordboerne fra Grønland i middelalderen. Drivkraften bak nordboernes fangst- og oppdagelsesferder mot de nordvestlige kyststrøkene, som bare unntakelsesvis kan ha ført dem så langt nord som til Ellesmere Island, må hovedsakelig ha vært utsikten til en utbytterik hvalrossfangst, og særlig de verdifulle hvalrosstennene. Den foreliggende artikkelen danner innledningen til et større arbeide nettopp om dette. I sin ytterste konsekvens har disse forhold stor betydning for spørsmålene omkring nordboersamfunnets undergang mellom ca. 1350 og 1500. Innledning De siste 10 årene er det gjort en rekke bemerkelsesverdige funn av norrøn op- prinnelse ved kysten av Ellesmere Is- land, det store øylandet i den nordligste delen av arktisk Canada som bare er atskilt fra Grønland ved en relativt smal »kanal«. Funnene er gjort under arkeolo- giske utgravninger på en rekke gamle eskimoboplasser (se Peter Scheldermann 1978-1982), men funnomstendighetene gjør det umulig å si noe sikkert om hvordan gjenstandene har havnet der; de kan like gjerne være brakt dit av eskimo- ene selv som av nordboere, eller de kan ha havnet der som vrakgods etter even- tuelle skipsforlis. Hva som imidlertid er sikkert, er at disse funnene har brakt de uløste spørsmålene omkring nordboer- nes fangstferder mot Grønlands nord- vestkyster frem i lyset med fornyet styrke. At slike ferder virkelig foregikk på 12-1300-tallet, vet man med sikker- het ut fra de islandske kildene (nærmere om dette siden), men beretningene er så nøkterne og kortfattede at det er uråd å 238 [2] Maalestok 1:6.550.000 AO 70 60'o.L6f~. Oversiktskart over de omtalte områder. Fra Otto Sverdrups: Nyt land. Fire aar i arktiske egne (Kra. 1903). avgjøre med sikkerhet hvor langt nord- boerne (fortrinnsvis fra Vesterbygden og Østerbygden) nådde. Gunnar Isachsen var den første som fremsatte den teorien at nordboere fra Grønland hadde nådd helt frem til Elles- mere Island (Isachsen 1907), Isachsen deltok på den 2. Framekspedisjonen (under ledelse av Otto Sverdrup) til disse farvatn i tiden 1898 til 1902, og 239 [3] hans meninger grunnet seg dels på oppdagelser gjort sommeren 1901, og dels på de gamle islandske kildene. På to øyer i det store Jones Sound, på syd- siden av Ellesmere Island, ble det funnet en mengde kunstig oppbygde ærfuglre- der, som neppe kunne være av eskimo- isk opprinnelse. Tvert imot var det meget sannsynlig at de var bygd av nordboere (nærmere om dette siden). Under oppholdet i disse traktene ble det også funnet to store varder på nordsiden av Jones Sound, som heller ikke kunne antas å være av eskimoisk herkomst. Forøvrig ble disse områdene først kart- lagt under Fram-ekspedisjonen. Dess- verre ble vardefunnet uteglemnt og først offentliggjort i 1932 (Isachsen 1932: 78). Opplysningene ble »gjenfunnet« i et gammelt notat gjort av ekspedisjonens geolog Per Schei. Isachsen tår i sin avhandling fra 1932 igjen opp spørs- målene om nordboernes ferder mot nord, og denne gangen bringer han i tillegg en annen og bortglemt oppdagel- se frem i lyset. Det gjelder to store varder på toppen av Washington Irving Island, som ble oppdaget av den britiske arktis-ekspedisjonen 1875—76. Denne øya (ved østkysten av Ellesmere Island) ligger rett utenfor Cape Hawks, ved inngangen til Dobbin Bay på vestsiden av Kane Basin. Mysteriet I dag er imidlertid disse siste vardene omgitt av det største mysterium. Peter Schledermann, som deltok i de seneste utgravningene av eskimoboplassene på Ellesmere Island, kommer med følgen- de bemerkelsesverdige uttalelse (1982: 224): »Under de forløbne feltsæsoner har vi søgt efter og undersøgt talrige varder i Bache Peninsula området. Vi har især tilbagt megen tid på Washington Irving Island med at lede efter to varder, som oprindelig er omtalt af ekspeditionsmanden Nares (1878: 88), som i 1875 fandt to varder, som så meget gamle ud, på toppen af denne ø, der ligger som en markant landkending på vestsiden af Kane Bassinet. Til vor store skuffelse fandt vi ingen spor efter disse varder, som kunne have været opført af norrøne oppdagelsesrejsende.« Dette er jo meget klar tale. De fant altså ikke engang ruinene etter de gamle vardene; nær sagt hver eneste stein må ha vært sporløst borte. Løsningen på dette mysteriet er både komplisert og svært enkel. De som har lest Edgar Allan Poes novelle »The proloigned letter«, vet at løsningen ligger nærmere enn man aner, når objektet ligger åpent i dagen og samtidig har en forandret fasade. Ja, faktisk har Schledermann sett rett på vardene uten å se dem. Saken er at vardene, i sin daværende form, for- svant den samme dagen de ble opp- daget, nemlig 12. august 1875. Den britiske arktis-ekspedisjonen 1875—76 Denne ekspedisjonen, som ikke innfrid- de de store og overdrevne forventnin- gene som var stilt, skulle med de to skipene »Alert« og »Discovery« trenge så langt nord som mulig gjennom Smith Sound, Kane Bassin, Kennedy Channel 240 [4] Cape Hawks med Washington Irving Island like under til høyre, ved innseilingen til Dobbin Baj vest i Kane Basin, slik de er fremstil! hos E. L. Moss (1878: 23) øverst og G. S. Nares (1878: 87) nederst. Figurene er visstnok laget av kunstnere etter skisser tatt under ekspedisjonen 1875—76. I Nares figur kan det skimtes m varde på toppen av Washington Irving Island. og Robeson Channel mellom Grønland og Ellesmere Island. Lederen for ekspe- disjonen, og samtidig kaptein på »Alert«, var Georg Strong Nares (1831-1915). Ombord på det samme skipet var kom- mandør Albert Haistings Markham og skipslegen Edward L. Moss. Det er disse tre, og særlig Nares og Markham, vi skal stifte bekjentskap med i det følgende, og som har beskrevet de gamle vardene på Washington Irving Island. For lettere å forstå det intrikate var- demysteriet må vi imidlertid raskt gå noen år tilbake i tiden. I 1846 forsvant sir John Franklin sammen med skipene »Erebus« og »Terror« og 128 mann, nesten sporløst i de arktiske isøder under forsøk på å finne Nordvestpassa- sjen; ingen vet nøyaktig hvor eller hvor- dan. Forsvinningen resulterte i utallige ettersøkningsekspedisjoner og derigjen- nom en akselerert utforskning av de arktiske områdene. På grunn av denne og andre ulykker, ble det siden vanlig praksis å bygge varder på ethvert pas- sende sted, og der legge beskjed om 241 [5] ekspedisjonens fremdrift og videre pla- ner. Elisha Kent Kane, leder for den 2. Grinnelekspedisjonen 1853-55, fortel- ler (1856: 58): »It was our custom, in obedience to a general order, to build cairns and leave notices at every eligible point.« Også Nares-ekspedisjonen 1875—76 hadde strenge ordre om å bygge varder. Den åtte sider lange seilingsinstruksen (Nares 1878:xviii) inneholder gjentatte oppfordringer til dette. Bl. a. heter det (s. xii): »Here (on Lyttelton Island) a conspi- cuous cairn should be erected; one record placed in the cairn, another laid beside it on the north side, and a third buried twenty feet due north of it. These records should contain pro- ceedings of the voyage and such information as may be necessary ... The ships should then proceed up Smith Sound with all speed ... stop- ping only to erect cairns on such conspicious points as may be con- veniently landed on. Similar informa- tion should be placed at these cairns, and after the same method as descri- bed for the cairn on Lyttelton Island ... It is desirable that these cairns should not be more than sixty miles apart ...« Littleton Island ligger forøvrig like nordvest for Etah, nesten på ytterspis- sen av Grønlands nordvestkyst. Alt ty- der på at Nares fulgte disse ordrene. Den 29. juli 1875 ble det bygd en varde på Cape Isabella, ved vestsiden av Smith Sound, med følgende beskjed (The Geo- graphical review, march 1918: 1888): H. M. S. »Alert«, at Cape Isabella, 29th of July, 1875. »Alert« and »Discovery« erected this cairn 29th July, 1875. Should the Strait be impassable for a sledge, the despatches from the expedition will be deposited in a cask on the lower point magnetic west of this position each spring of our stay north of Smith Sound. Anyone having despatches or let- ters for the expedition, is requested to deposit them in the cask, unless he is coming farther north, in that case a cairn will probably be found at Cape Sabine, Dobbin Bay, Carl Ritter Bay, and Port Bellot. All well on board. No ice in sight. Should the strait be passable, the despatches will be taken to Littleton Island. G. S. Nares, Commanding Expedition. Ifølge denne beskjeden hadde alt kaptein Nares planer klare om å bygge en var- de ved Dobbin Bay. Her ligger også Washingthon Irving Island, og hit nådde ekspedisjonen den 12. august 1875. Vardene oppdages (ogforsvinner) Det følgende er et sørgelig eksempel på hvor forskjellig virkeligheten kan opp- fattes, og i særlig grad på hvor forskjellig den siden gjengis av dem som opplevde hendelsene. Vanligvis har vi bare en enkelt beretning fra lignende ekspedisjo- ner; i dette tilfellet er vi så heldige (eller uheldige) å ha hele tre stykker. Både E. L. Moss, G. S. Nares og A. H. Mark- ham har gitt sin versjon av det som 242 [6] De to gamle Yardene på Washington Irving Island som ble oppdaget 12. august 1875 av den britiske-arktis-ekspedisjonen. Begge vardene ble revet og gjenoppbygd som en større varde. Fra. E. L,. Moss: Shores of the Arctic Sea, s. 24 (L,ondon 1878). Figuren, som er laget af en kunstner etter skisse av Moss, er trolig sterk idealisert, da N åres (og M-arkham) forteller at den ene varden var delvis ødelagt. skjedde på Washington Irving Island. Tidligere er det visstnok, så langt jeg har kunnet bringe på det rene, kun beretnin- gene til Moss og Nares som særlig har været kjent og omtalt. Hverken Gunnar Isachsen (1932), Vilhjamur Stefansson (1944), J. Kr. Tornø (1944) eller Helge Ingstad (1959 og 1985), som har omtalt vardefunnet på Washington Irwing Is- land og diskuteret norboernes ferder mot Grønlands nordvestkyster, ser ut til å ha vært klar over A. H. Markhams beretning. Heller ikke har disse forfat- terne vært klar over at vardene slett ikke eksisterte lenger, da de skrev sine om- taler. La meg først ganske kort si noen ord om bøkene som alle tre utkom i London i 1878 (på forskjellige forlag). Forordet til Moss er fra februar 1877, idet han overlater illustrasjonsmaterialet (skisser og malerier) til sin forlegger, mens Nares og Markhams forord er skrevet h. h. v. i april og mårs 1878. Boken til Moss er forøvrig et nydelig plansje- verk, med tallrike stikk og kromolito- grafier (i farger), der teksten bare om- handler hovedbegivenhetene på Ekspe- disjonen. Markham forteller i sitt for- ord av manuskriptet ble skrevet noen få månder etter hjemkomsten til Eng- land (sist i september 1876), men at utgivelsen ble utsatt i påvente av at Nares arbeid skulle bli ferdig. De nesten 243 [7] samtidige utgivelsene og bøkenes tekster forøvrig, gjør det lite trolig at noen kopiering eller samarbeide har funriet sted mellom forfatterne. Her må jeg dog tå et lite forbehold mellom Moss og Nares, idet Nares forteller i forordet at noen av skissene til Moss er benyttet i hans to binds store verk. Mellom tek- sten i Nares og Markhams bøker, som følger ekspedisjonen fra dag til dag, ser det generelt ut til å være endel forskjel- ler, også tildels markante. Dette gjelder hendelser de begge må ha opplevd. Jeg har bare tatt noen få stikkprøver, men resultatet av disse tilsier at en grundi- gere undersøkelse nok med hell kunne foretas. Dette er imidlertid en oppgave som i omfang ligger langt utenfor denne avhandlings siktemål. Jeg overlater ordet til de tre ekspedi- sjonsdeltakerne og forbereder leseren på et par bemerkelsesverdige forskjeller mellom Markhams og de to andres beskrivelser (mine uthevelser). Moss, 1878: 22-23: »Every one was on deck as we roun- ded Cape Hawkes into Dobbin Bay at midnight on the 12th August ... Washington Irving Island threw a long shadow towards us ... As we rounded in close to the island, every telescope was fixed on a strange point on the top of the bluff standing out clear and sharp against the nothern sunlight. It was either a very odd pinnacle of rock or a cairn, and that, too, remarkably well placed. We could soon decide, for the back of the bluff afforded a steep but practicable ascent. The conglomerate rock of the summit was smoothed off like a mo- saic by the action of some ancient glacier, but near the edges it broke into a succession of rocky ledges, and on the topmost of these stood the object of our curiosity — a conicalpile of well-packed stones. A second similar one stood a little lower down to the southwards, both plain- ly the work of a painstaking builder. But who was that builder? Not Eski- mo. Structure and site forbade that suggestion. Civilised man had but once visited this shore, and that was when Dr. Hayes, in the spring of 1861, halted his tired dogs on the floes beside the island. He did not climb the bluff, and, besides, such an active sledge traveller would not have loitered to build a pair of cairns except at some crisis of his journey, and then he would have referred to them in his Journal. But the cairns themselves bore witness that they were not the work of any modern builder. Lichens grow but slowly in these regions. Dr. Scott found Sir Edward Parry's cairn untouched by them after thirty-two years, and the wheel tracks of his cart were fresh as yesterday's when, after the same in- terval, Sir Leopold M'.Clintock cros- sed his track. These stones, on the other hånd, were cemented together by deep patches of orange lichen — the growth of many generations. W e found no record or scratched stone to tell us the names or fortunes of the men who had left the cairns as witnesses to us, their successors. Perhaps some baffled wanderer, whose fate is unknown to farne, had thus marked his furthest north. There is plenty of room for 244 [8] conjecture. Many have sailed for the nothern Eldorado since Karlsefne, Celtic Norseman, left his Greenland home and launched his ships on the first Arctic Expedition, eight hundred and seventy years ago ...« Nares, 1878 vol I: 87-88: »Cape Hawks, forming the west point of Dobbin Bay, is a specially fine headland rising to a height of 1,400 feet. As we rounded it the weather was extraordinarily calm ... After passing through the channel between Washington Irving Island and Cape Hawks a large quantity of ice and many small icebergs were met ... I had intended placing our second large depot of three thousand rations ... on the island, but the passing ice prevented our doing so ... Accor- dingly a small protected bay two miles north of Cape Hawks was cho- sen. There the depot and a boat were landed while a party visited the island to deposit a notice and obtain a view to the eastward. On reaching the sum- mit, about 900 feet high, after a laborious scramble up the steep hill- side, we found two ancient cairns far to old to have been erected by Dr. Hayes, the only traveller known to have visited the neighbourhood. They were built of conglomerate and rested on a similar base, which in one case had become ttndermined by the natura! crumbl- ing away of the rock, and in doing so had destroyed a part of the cairn. Lichens which had spread from stone also proved that they were of great age. They contained no records w hatever ...« Markham, 1878: 83-85: »At 9 P. M. the southern extreme of Dobbin Bay, called Cape Hawks, was passed ... The cape itself towered over our heads as we steamed past... Making the ships fast to an iceberg, preparations for landing a large depot of provisions ... were immediately commenced ... Whilst engaged in these operations, an adjacent island — Washington Irving Island - was visi- ted, and a large cairn erected on its summit. Our surprice may be imagined when, on reaching the top, the remains of an old cairn mere discovered. At first its origin was attributed to Hayes, who visited the island in 1860, but on closer inspection evidences of a con- struction at a much earlier date were palpable, the stones of which it was composed being covered with lichen, denoting great age. Hayes, in the published account of his voyage, ma- kes no mention either having seen this cairn or of having built one on the island. It was, undoubtedly, the work of white men's hånds; the object and necessity for building cairns is unknown, and therefore not prac- tised, by the Eskimos. How then came this structure in such a remote and desolated part of the world ? Can it be the work of some obscure navigator of years gone by, who erected this monument as a memento of his visit, but who never returned to relate the results of his adventures voyage? This must for ever remain a mystery! Of course it was quickly demo- lished and its site subjected to a very careful search, in the hopes of discovering 245 [9] , 4jf-Æ -pv? ^*^Zj.7/ ••• *i ,.\ » ^'•^•m _8*--'.' Elisba Kent Kanes mate med eskimoene ved Smitb Sound i april 1854, slik det er gjengitt i hans egen skisse (Corner 1972: 156) og i den ferdige figuren (Kane 1856, vol I: 202). some record or clue by which its bisto- ry might be ascertained; but nothing was found, and we were forced to content ourselves with reconstructing it on a larger scale, and depositing a record at its base detailing the movements of the expedition ...« Siden vi ikke godt kan beskylde tre seriøse britiske offiserer for å lyve, anser jeg det utenfor enhver tvil at det virkelig var en eller to gamle varder på øya. Men antallet er egentlig ganske uvesentlig, siden de begge led samme skjebne. La meg imidlertid fbrutsette at det var to varder, siden både Moss og Nares hev- der dette. Det bemerkelsesverdige ved Mark- hams beretning er ikke først og fremst at han forteller at det kun ble funnet en varde; dette kan til nød godtas som én forglemmelse, når vi tår hensyn til at det ble bygd en rekke varder på ekspedisjo- nen og at Markham var med på å bygge flere av dem. Nei, det bemerkelsesver- dige er at han gir oss den eneste rimelige og sannsynlige forklaringen på hvordan vardene forsvant, der de to andre forfat- terne helt utelater å fortelle noe om dette; de ble begge fullstendig nedrevet og grundig undersøkt, for deretter sam- men å bli gjenoppbygd i en større utgave, slik Markham hevder. At det må ha foregått på denne maten kan vi se av følgende forhold. Som tidligere vist hadde ekspedisjonen stren- ge ordre om å bygge varder, vel å merke en varde av gangen; og Nares hadde alt 246 [10] planen klar om å bygge en varde ved Dobbin Bay, i dette tilfellet på Washing- ton Irving Island. Nares sier også oven- for at et selskap besøkte øya. for å deponere en beskjed. Markham forteller at en stor varde ble oppbygd i det høyeste punktet, hvor det ble plassert en beskjed i bun- nen. At de gamle vardene først ble grundig under søkt kan vi lese os s til både hos Moss og Nares: »vi fant ingen beskjed eller innrisset stein« (Moss); »de inneholdt ikke noe slags beskjed« (Na- res). Dette kan de bare ha fannet tit ved å rive vardene, slik Markham forteller, og deretter undersøke steinen og bygge- tomten nøye: »den (varden) ble raskt nedrevet og dens byggetomt underkastet en grundig undersøkelse, men ingenting ble funnet«. Det har neppe vært særlig mye tilgjengelig stein i rimelig nærhet på toppen av øya; det meste var nok for- lengst benyttet til de to gamle vardene. Hva har vel da vært mer naturlig enn å benytte steinen fra de nedrevne vardene til å bygge opp en ny og større varde, slik Markham hevder? Men mysteriet er ikke over med dette, for nå kommer »rosinen i pølsen«. Året etter, på tilbaketuren, nærmere bestemt 3. sept. 1876, ble øya igjen besøkt av Nares. Han beretter (Nares 1878 vol. II: 161-62: »During the forenoon I landed on Washington Irving Island, and the weather being very clear, obtained a fine view. On visiting the cairn erected i?A" ^-^fi''^^?-^ • ^.^- ,' •- - »^ i« '".: . 247 [11] theprevious year our papers were found to have been untouched: so redating them, and adding a further notice of our movements, the cylinders were replaced. I again examined the two lichen- covered cairns, but could find no record of who bad built them: they were probably erected by some enterprising and suc- cessful navigator who, if he ever returned home, has not published an account of his discoveries.« Dersom vi skulle tolke dette bokstavelig, så måtte det ha vært tre varder i det høyeste punktet på Washington Irving Island den 3. september 1876. Men dette er en umulighet, både ut fra hva som er sagt ovenfor og det følgende. Av rent praktiske grunner ville det ha vært helt urimelig, og i strid med instruksene, å bygge opp en tredje varde i nærheten av de to gamle. Dette ville i høyeste grad ha vært forvirrende for de som kom etter; hvor skulle de i så fall ha lett etter beskjeder? Nei, det Nares må ha ment, er at han undersøkte byggetomten til de to lavdekte vardene. Det mangler altså bare tre ord (the site of) i setningen ovenfor for å gi det hele en rimelig mening. Vi skal videre legge merke til at Nares her tilstår at det ble bygd en varde året før, noe både han og Moss helt har unnlatt å fortelle tidligere. Dette er selvfølgelig den varden Markham beretter at de var tilfredse ved å oppbygge i en større målestokk (etter å ha revet de gamle), og hvor de deponerte en beskjed i bunnen. Altså er det Markham som her gjengir det mest fullstendige hendelsesforløpet (selv om han har glemt at det var to gamle varder som ble funnet). Den figuren av de to gamle vardene (gjengitt ovenfor) som en kunstner har rentegnet (og bearbeidet) etter en skisse av Moss, kan ikke være riktig. Jeg kunne bruke så sterke ord som å si at figuren lyver, men jeg vil isteden si at den må være sterkt idealisert. To personer for- teller nemlig at en av vardene var delvis ødelagt, og jeg forutsetter derfor at dette er sant. Markham sier ovenfor at levnin- gene etter en gammel varde ble oppdaget, da de nådde toppen. Nares beretter at underlaget i ett av tilfellene var blitt under- minert av steinens naturlige forvitring og derved hadde ødelagt en del av varden. Men begge vardene på figuren er helt intakte og altså ikke i samsvar med virkelig- heten. Dette skyldes neppe Moss selv, men heller den kunstneren som ren- tegnet hans skisse. Et godt eksempel på hva en kunstners bearbeidelse av en ytterst mangelfull skisse kan resultere i, har vi fra den 2. Grinnel-ekspedisjonen til Elisha Kent Kane i tiden 1853 til 1855. Figuren skal gjengi Kanes møte med eskimoene ved Smith Sound i april 1854 (Kane 1856, vol I: 202), og viser en bevæpnet Kane foran en flokk med opphissete eskimoer. I sin egen beretning forteller derimot Kane at han møtte eskimoene helt ube- væpnet (smst. s. 203). Når vi sammen- ligner den høyst uferdige skissen til Kane (G. W. Corner 1972: 156) med det ferdige resultatet, skjønner vi at bildet av hendeisen hovedsakelig har oppstått i kunstnerens fantasi og at det bare delvis avspeiler virkeligheten. Den eneste og høyst magre rettledningen som kunstneren har hatt finnes i skissen og er skrevet av Kane selv: 248 [12] »Use these figures to compose a group of Smith Strait Esquimaux run- ning over the ice to meet me. Just meeting with the Esquimaux. One large figure armed with a lance ad- vancing (?) to meet me with both arms lifted above his head. Six or eight figures a little more distant. Background seen below.« Jeg nevner dette for at man ikke skal begå den feilen å betrakte de to vardene i Moss sin figur som en korrekt gjengi- velse av de virkelige forhold den 12. august 1875. Vardeundersøkelser i arktis i 1859 De britiske offiserers interesse for Washington Irving Island og vardene der, skyldtes både at de selv var pålagt å bygge varder med innlagte beskjeder, og at det var viktig å finne spor eller beskjeder fra andre som hadde bygd varder. Markhams opplysninger om de- res fremferd i så mate kan synes noe brutal, men her var det ikke snakk om å spare noe kulturminne. Denne grundige undersøkelsen av varder var helt vanlig og også helt nødvendig. En av de mange ekspedisjonene, og den mest vellykkede, som ble sendt ut for å lete etter den forsvunnede Franklin-ekspedisjonen, kan til fulle bekrefte dette. I 1859 lette kaptein Mc Clintock og hans folk, med skipet Fox, etter spor av de forsvunnede skipene Errebus og Ter- ror i de nordøstligste deler av arktisk Canada. Vi skal følge dem en stund omkring den store øya King Williams Island. Undersøkelsene er beskrevet i Mc Clintocks: A narrative of the disco- very of the fate of Sir John Franklin and his companions (London 1860). Kap- tein Mc Clintocks og løyntnant Hobsons sledegrupper skilte lag i mai 1859, for hver for seg å undersøke kyststrekninge- ne. Den 24. mai krysset kapteinen over til sydenden av King Williams Island (s. 273) og han beretter videre: »Upon a conspicuous point, to the westward of Point Gladman, a cairn nearly five feet high was seen, which, although it did not appear to be a recent construction, was taken down, stone by stone, and carefully exa- mined, the ground beneath being broken up with the pickaxe, but noth- ing was discovered.« Det nevnes ikke at varden ble oppbygd igjen, men det er vel tvilsomt. Den 26. mai nådde sledegruppen Cape Herschel, hvor de undersøkte en stor varde opp- bygd i 1839, Simpson-varden. Men det hadde vært folk der før dem, muligens eskimoer; varden var delvis nedrevet, trolig i hap om å finne et eller annet. Kapteinen gikk allikevel grundig til verks, etter å ha endevendt resten av varden (s. 279): »For some time we persevered with a pickaxe in breaking up the frozen earth, but nothing whatever was found«. I mellomtiden hadde sledegruppen til løyntnant Hobson nådd nordenden av King Williams Island. Der ble de første sporene etter Franklin-ekspedisjonen funnet ved Cape Felix. Her var det oppsatt en stor varde ved siden av restene etter tre små telt og diverse 249 [13] annet utstyr (s. 342). Varden ble under- søkt: »but although the cairn was dug under, and a trench dug all around it at a distance of ten feet, no record was discovered. A Sheet of White paper folded up was found in the cairn, but even under the microscope no trace of writing appears. Two broken bottles (corked) lay amongst the loose stones which had fallen off the cairn, and these may perhaps have contained records«. Hobson og hans folk fortsatte mot sydvest. Ved Point Victory fant de en stor varde og den første skriftlige beskje- den fra Franklin-ekspedisjonen. Papire- ne var oppbevart i en metallsylinder (s. 303): »it was found on the ground amongst a few loose stones which had evident- ly fallen along with it from the top of the cairn. Hobson removed every stone of this cairn down to the ground and rebuilt it«. Undersøkelsen av varden ved Cape Felix eller ved Point Victory er illustrert av en ukjent (?) kunstner i figuren nedenfor. Fremstillingen er vel noe overdrevet, men omtrent den samme behandlingen måtte nok vardene på Washington Ir- ving Island gjennomgå i 1875. I tillegg var kaptein Nares i 1876 åpenbart ikke tilfreds med undersøkelsene året før; både byggetomtene og området omkring ble ytterligere gransket. Senere ekspedisjoner til området ved Kane Basin Bare noen år etter Nares-ekspedisjonens undersøkelser, ble igjen Washington Ir- ving Island besøkt, denne gangen av den amerikanske »Lady Franklin Bay Expe- dition« ledet av Adolphus W. Greely. Både i 1881 og 1883 besøkte denne eks- pedisjonen med skipet Proteus øya, og Greelys trykte beretninger bekrefter uten tvil konklusjonene foran: Det kan umulig ha vært tre varder på øya etter Nares- ekspedisjonens besøk i 1875 og 1876. Da Nares forlot øya 3. sept. 1876 sto det bare en varde igjen på toppen; det var den store varden de hadde bygd opp av ruinhaugene etter de to gamle »Nord- boer-vardene«. Den sto der fremdeles 3. august 1881, da mannskap fra »Proteus« besøkte øya (Greely 1886 vol i: 71): »As the Proteus passed Washington Irving Island, we picked up our pho- tographer, as well as Dr. Pavy and Lieutenant Lockwood, who had been searching the cairn on the island. The latter officer brought back Captain Nares' record of August, 1875, and September, 1876, which gave a brief account of his visit and action. Copies of these papers were left, and a new record added, which gave briefly our experiences to date«. Atter en gang ble øya besøkt av Greely- ekspedisjonen den 26. august 1883. Greely forteller (1886 vol II: 105): »I dropped Seargeant Rice's boat at Washington Irving Island, with or- ders to examine the cairn and bring in such records as he might find therein. I also directed Rice to obser- ve carefully the condition of the ice to the southward. He reported that the cairn, in which he left a brief record 250 [14] • Figuren ovenfor er hentet fra David Mountfields: De store oppdagelser (Oslo 1977: 106). Teksten der er: »Løyntnant Hobson og hans folk fra Fox undersøker varden der de fant den siste meldingen fra Franklin-ekspedisjonen«. I teksten foran (s. 102) står det imidlertid feilaktig at dette var en varde som lå på Cape Felix. I originalberetningen til Mc Clintok (s. 283, 367) fremgår det med all tydelighet at denne meldingen blefunnet i en varde ved point Victory lenger sydvest. Figuren ovenfor finnes heller ikke i boken til Mc Clintock, men den må åpenbart vare fra en eller annen publikasjon i 1860-årene. Det er derfor noe uklart om den viser undersøkelsen i 1859 av varden ved Point Victory eller Cape Felix. Fremstillingen er i alle tilfelle noe overdreven. Det var neppe nødvendig å gå les på selve varden med hakke. Derimot hakket de opp både byggetomten og omgivelserne omkring for d finne mulige beskjeder. setting forth our movements past and contemplated, had been untouched since our visit in 1881«. Det må sies å være fullstendig urimelig at Greely og hans offiserer ikke skulle ha omtalt andre varder i nærheten. Den siste ekspedisjonen jeg kort vil omtale er »Oxford University Ellesmere Land Expedition« under ledelse av Ed- ward Shackleton i årene 1934—35. Shackleton og hans følgesvenn passerte Washington Irving Island tidlig i mai 1935, men de var slitne og hadde tidsnød (Shackleton 1939: 227): »On the night of the 6th we camped just close to the entrance of Dobbin Bay, and from there we made a forced march passing close to Washington Irving Island, but we were pressed for time to pay a visit to the cairn which had been built by Nares, al- though we should very much have liked to have collected the record which had been left there.« Det er imidlertid fullt mulig at de kan ha observert varden; og de har i alle tilfelle hatt kjennskap til dens eksistens. 251 [15] Konklusjon De to gamle yardene på Washington Irving Island, som kan være oppsatt av nordboere fra Grønland i middelalde- ren, ble revet av Nares-ekspedisjonen i 1875 og gjenoppbygd som en enkelt varde. Varden sto der i 1881 og 1883, og sannsynligvis i 1935. Den har etter alt å dømme også stått der omkring 1980, siden arkeologen Schledermann ikke omtaler noen ruinhaug etter den. Sannsynligvis inneholdt varden da frem- deles en metallbeholder med kopier av de forskjellige ekspedisjoners beskjeder. Det er ikke kjent at noen hvit mann har besøkt området, før Isaac I. Hayes pas- serte tett ved Washington Irving Island med hundeslede 1. mai 1861 (Hayes 1867: 326). Både Cape Hawks og øya ble imidlertid oppdaget på avstand av Hayes alt i 1854 (Elisha Kent Kane 1856 vol I: 250, 254). Dog ble vardene først oppdaget av Nares-ekspedisjonen i 1875. Til tross for at varden er ombygd, representerer den et unikt kulturminne om fjerne tiders sjømannsskap og opp- dagertrang. Litteraturfortegnelse: George W. Corner: Doctor Kane of the Arctic Seas. Philadelphia 1972. Adolphus W. Greely: Three years of Arctic Service. An account of the Lady Franklin Bay Expedition of 1881-84 and the attainment of the farthest north. Vol I og II. New York 1886. Isaac I. Hayes: The open Polar Sea. A narrative of a voyage of discovery towards the North Pole, in the Schooner »United States«. London 1867. Helge Ingstad: Landet under Leidarstjernen. En ferd til Grønlands norrøne bygder. Oslo 1959. Helge Ingstad: The Norse Discovery of America. Volume two. The historical background and the evidence of the norse settlement discovered in Newfoundland. Oslo 1985. Gunnar Isachsen: Nordboernes færder til Norderseta. Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog XVIII, 1906-1907. Kristiania 1907. Gunnar Isachsen: Hvor langt mot nord kom de norrøne grønlendinger på sine fangstferder i utbyg- dene? Norsk Geografisk Tidsskrift. Bind IV-1932/1933. Oslo 1933. Elisha Kent Kane: Arctic Explorations: The Second Grinnel Expedition in search of Sir John Franklin, 1853, 54, 55. Vol I og II. Philadelphia 1856. Albert Hastings Markham: The Great Frozen Sea. A personal narrative of the voyage of the »Alert« during the arctic expedition of 1875—6. London 1878. Leopold Mc Clintock: a Narrative of the discovery of the fate of Sir John Franklin and his companions. London 1860. Edward L. Moss: Shores of the Polar Sea. A narrative of the Arctic Expedition of 1875—6. Illustrated by sixteen Chromo-Lithographs and numerous engra- vings from dråwings made on the spot by the author. London 1878. David Mountfield: De store Polaroppdagelser. Oslo 1977. George S. Nares: Narrative of a Voyage to the Polar Sea during 1875-6 in H. M. Ships »Alert« and »Discovery«. Vol I og II. London 1878. Peter Schledermann: Preliminary results of archaeolo- gical investigations in the Bache Peninsula region, Ellesmere Island, N. W. T. Arctic, vol, 31, nr. 4, December 1978. Peter Schledermann: Norse artifacts on Ellesmere Island. Polar Record, Vol. 19, No. 122, 1979. Peter Schledermann: Notes on Norse Finds from the East Coast of Ellesmere Island, N. W. T. Arctic, Vol. 33, nr. 3, September 1980. Peter Schledermann: Ellesmere Island. Eskimo and Viking finds in the high arctic. National Geogra- phic, Vol. 159, No. 5, May 1981. Peter Schledermann: Nordbogenstande fra Arktisk Canada. Tidsskriftet Grønland, Nr. 5-6-7, juli 1982. Edward Shackleton: Arctic Journeys. The story of the Oxford University Ellesmere Land Expedition 1934-35. London 1939. Vilhjalmur Stefansson: Greenland. New York 1944. Otto Sverdrup: Nyt Land. Fire aar i arktiske egne. Kra. 1903. J. Kr. Tornøe: Lysstreif over Norgesveldets Historie. Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser. Med- delelser Nr. 56, Oslo 1944. 252 [16] c ^'rz^llpfl»f^-^ ^* ™GI Oversiktskart over områdene omkring Kane Bassin. Fra A, W. Greelys: Tree Years of Arctic Service (New York 1886). Kartet er foreide t (og dels feilaktig), men viser de viktigste stedsnavnene. 253 [17]